Yana og Olha snakket ofte om Norge som et vakkert land de drømte om å besøke.
De tenkte aldri at det kom til å bli som flyktninger.
Det er 12. mars i Warszawa, Polen.
– Hvem skal til Norge, roper mannen på bussen på engelsk.
Han heter Morten og er i Polen for å hente flyktninger til Norge. Yana og bestemoren Olha rekker hendene i været og går om bord. Og slik startet flukten til Norge for Olha (67) og Yana (17) Kyrliak.
Låste døren som vanlig
Helt siden Yana var tre måneder gammel, har hun bodd sammen med bestemoren Olha. Olha og Yana skulle i starten av mars reise til Lviv for å levere noen dokumenter til sønnen og barnebarnet til Olha.
– Vi låste dørene som vanlig og dro av gårde. Vi hadde fått noen naboer til å gi mat til hunden og de to kattene våre.
Identifikasjonspapirene hadde de tatt med seg ettersom de er vant med å ofte måtte dokumentere at bestemoren har foreldreansvaret for Yana.
– Yana leste på mobilen at tre missiler hadde landet noen få kilometer fra huset vårt. Naboene våre fortalte at vinduer og dører var knuste av eksplosjonen, forteller Olha.
Den natten overnattet de på skolen i Lviv. Neste dag bestemte de seg for å flykte til Norge. Olha blir skjelven i hendene når hun tenker på sitt krigsherjede hjemland.
– Det er forferdelig tungt. Jeg vil helst ikke lese for mye om det som skjer hjemme. Da vi reiste trodde vi det kom til å bli kortvarig, nå er det fortsatt nye eksplosjoner hver dag, så vi har ikke tro på en snarlig slutt, sier Olha.
– Hva skal vi dra hjem til, spør hun trist.
Takknemlig
Olha er som takknemligheten selv og er opptatt av å se fremover. I annenhver setning sier hun takk. Hun takker norske myndigheter, mottaksansatte, UDI, frivillige, helsesystemet. Ja, alt og alle.
– Jeg er helt overveldet av velferdssystemet i Norge. Og jeg legger godt merke til alle som engasjerer seg og tilrettelegger for at flyktningene skal ha det så bra som mulig. Jeg ser at også ledere engasjerer seg på et lavt nivå ute blant folk, det er helt fantastisk å se og noe vi ikker er vant med fra Ukraina.
– Jeg ser at mottaksleder Malin er på jobb før klokken syv og at hun ofte jobber til sent på kveld. Og jeg vet at det er ikke det som er hennes arbeidstid.
Hun ramser opp en rekke navn på personer og organisasjoner hun vil takke.
– Jeg vil helst ikke nevne noen navn, for jeg er redd for å glemme.
Rundt omkring på rommet ligger det en rekke velbrukte skrivebøker hun bruker som dagbøker. Olha synes det er godt for hodet og kroppen og få tankene ned på papiret.
– Jeg noterer ned navn, datoer og begivenheter, for jeg er redd for å glemme noe, forklarer hun.
Vil lære språk og arbeide
Yana og Olha bodde frem til mars i industribyen Dnipro i Ukraina. Når venter de på bosetting i Stavanger kommune. Yana har fullført 11 år på skolen, men rakk ikke å få sluttkarakterene.
Bestemor Olha på 67 år, føler seg slett ikke for gammel til å studere videre hun heller.
– Jeg er litt fortvilet for jeg har fått informasjon om at introduksjonsprogrammet for flykninger bare er for de mellom 18 og 55 år, hva med meg da, spør hun.
– Det er helt nødvendig at alle får muligheten til å lære seg norsk. Jeg vil først lære språket, så vil jeg jobbe. Gjerne med blomster. Eller med tomater, skyter hun inn.
Ideen med tomater fikk hun da hun bodde på «tomatøya» Finnøy da hun først kom til Norge.
– Jeg elsker å arbeide. Jeg kan gjerne arbeide gratis, det viktigste er at jeg har noe å gjøre, slår hun fast.
Olha (t.v) og Yana på rommet sitt. på bordet ligger Olha sine dagbøker.
